Roald-Einar Ottersen - sokneprest

Når vi slår oss ned med Roald-Einar i kirkestua, kommenterer han: «Jeg legger merke til at dere bruker begge navnene. Det er en bindestrek der, men jeg bruker vanligvis bare Roald». Navnene er arvet, ett fra hver av bestefedrene. Soknepresten vår kommer opprinnelig fra Abildsø, men har nå vært prest i Røa og Sørkedalen i en årrekke, hele 16 år er det blitt. Ikke nok med det, Roald feirer i år 40 år som prest! 

Jeg gjør umiddelbart den feilen å spørre Roald om hva det innebærer å jobbe som prest, hvorpå han svarer: «Jeg liker ikke å si at jeg jobber som prest, jeg er prest. Det er en del av min identitet. Jeg kan ikke hoppe ut av det å være prest. Det er det som ligger i ordinasjonen. Ikke at jeg er på «jobb» hele tiden. Jeg «jobber» ikke mer enn mange andre, men som prest er jeg på mange måter «bundet til masten», knyttet som person til kirka.

Betyr det at du føler på en forpliktelse som prest hele tiden? Selv når du er på ferie?

«Det høres ut som om det er et åk å være prest, men det er det ikke. I sin alminnelighet er det svært fint. Men jeg er ikke opptatt av å presentere meg som prest i alle mulige sammenhenger og til alle tider.  Jeg har bare ikke behov for, eller kan ikke distansere meg fra den sammenhengen. Måten jeg lever på har en sammenheng med mine arbeidsoppgaver. Om sammenhengen er god eller dårlig, harmonisk eller konfliktfylt så er det likevel en sammenheng. Gudstjenester for eksempel, er jo en del av jobben min, samtidig som det å feire gudstjeneste også er viktig for meg som privatperson.»

Hva innebærer det å være sokneprest – til forskjell fra kapellan, som Helge har beskrevet i sitt intervju?

«Jeg leder prestetjenesten. Det betyr at jeg har større ansvar for oppsett av gudstjenestelister, og jeg sitter i menighetsrådet, ikke som en ansattrepresentant, men som ordinert prest, det vil si som fagpersonen på teologi i rådet. Mellom sokneprest og kapellan er det nå først og fremst et kollegialt forhold. Strukturen i kirka forandrer seg hele tiden.» 

Gjennom sine 40 år som prest har Roald fått følge med på denne utviklingen: «Da jeg begynte var kirka mer styrt av tradisjoner, ordninger og statlig tankesett, og mye var knyttet til departementet (siden det var statskirke). Svært mye av dette har forvitret, kort og godt. Nå er det bunnlinja, hva som skjer i den enkelte menighet, som bestemmer hvordan man skal være prest. Vi har blitt mer resultatstyrt. Kirken er jo ikke noen suksessvirksomhet i oppslutning og tilslutning for tiden, så det kan være strevsomt å bli målt på den måten, men jeg er likevel ikke pessimistisk over framtidsutsiktene. Jeg tror like gjerne kirka kan få en mer betydningsfull rolle i samfunnet som at den forvitrer til en minoritet. Begge deler er like sannsynlig, tror jeg.» 

Det er én ting Roald er ekstra opptatt av i kirkas utvikling: «Jeg må innrømme at jeg er opptatt av fagligheten i kirka. Dette betyr ivaretakelse av tradisjonen og formidling av budskapet, altså innholdet i kirka, hva vi står for, hva vi sier. Økonomi og administrasjon er hjelpemidler til å nå fram med kirkens budskap til mennesker.»

Hva var din vei inn i kirka?

 «Jeg vokste opp i en familie som var aktiv i menigheten. Men, jeg tror jeg vil si at jeg fikk noe som jeg opplevde som et kall. Jeg begynte med å studere sosialøkonomi. I mitt bevisste hode hadde jeg ikke tenkt tanken på at jeg skulle studere teologi, men så fikk jeg en sånn øyeblikks opplevelse som snudde alt på hodet. Plutselig fant jeg ut at det var nettopp det jeg skulle gjøre. Ikke så mye med Gud og tro og himmelen og alt det der, men en tydelig følelse. Så jeg pakket sammen tingene mine, og dagen etter var jeg på teologistudiet.»

En ting er å få en tydelig følelse av noe, men ikke alle ville fulgt den?

 «Nei. Jeg er vanligvis en tvilende person som tenker «på den ene siden og på den andre siden», men å oppleve at alle tvilselementene forsvant, det var en sterk opplevelse for meg. Akkurat der og da var det ingen tvil. Senere har det kanskje vært mere tanker rundt det, men der og da - det var helt soleklart.»

Hva liker du best med jobben din?

«Jeg liker at jeg kan synge, lese, skrive og prate med folk og si at dette er en viktig del av jobben min. Jeg vet ikke hvilken ting jeg ikke kan gjøre, og si at det er en del av jobben», sier han smilende. «Det nyter jeg virkelig! Også trives jeg med gudstjenester, og det å holde prekener, - som oftest da. Og forrette vigsler og gravferder er også ofte flotte og sterke opplevelser.» 

«Det jeg husker aller best er nok de vanskelige hendelsene, de som der og da var i overkant sterke, men i etterkant har vært særdeles, ja, oppbyggelige. Fra møter med den ortodokse kirken, på den tiden Sovjetunionen brøt sammen, og grensen mot Russland ble åpnet. Til drama knyttet til flere selvmord blant ungdom. Hvor jeg, sammen med mange, kjente på avmakten, og samtidig erfare at rollen, funksjonen som prest var viktig. Den representerte orden og normalitet, i en situasjon der kaos bedre beskrev den følelsen mange kjente truet. Det er vel de gangene jeg aller sterkest har tenkt at det er flott å være prest.» Noe rødkantet i øynene, får vi bekreftet at Roald er en person som bryr seg om og engasjerer seg i de han møter i jobben sin. 

 På spørsmål om hva en sokneprest liker å gjøre på fritiden, svarer han at han liker å lese: «Jeg er glad i skjønnlitteratur og er med i flere lesegrupper. Jeg er kanskje særlig opptatt av Dag Solstad.  Han formidler og bearbeider mye av min generasjons tenkning.  Og for en prest er hans bok Professor Andersens natt, rene «manna».  Det er så nærliggende å lese den boka som en parafrase over, eller liknelse over julefortellingen vi leser i kirka hver jul. Men jeg har ingen forståelse for fantasy. Det appellerer ikke til meg selv om jeg skjønner at det kan være en stor svakhet i møte med bibeltekster, begge deler er jo virkelighetsutvidende litteratur!»

Så, vipps, er tiden vår ute. Roald takker for intervjuet og fyker videre for å ta imot to nye mennesker til samtale.